Midt i juli sto det en sak i Aftenposten om at gråor-bestanden i Sørkedalen i Oslo står i fare for å gå tapt. Årsaken er spredning av Phytophthora fra grøntanleggsplanter som importeres med rotklumper og større mengder jord. Det er naturligvis ikke bare gråor i Sørkedalen som er i faresonen. Alle slags trær og planter over hele landet er truet av sykdommer og skadegjørere som spres via import av planter med jord.
Treslag som alm og ask står allerede ført opp på Artsdatabankens lister over truede arter, på grunn av sykdommer spredt med innførte treslag. Naturforvalter og biolog i Bymiljøetaten i Oslo, Bård Ø. Bredesen, sier til avisen at det i større grad bør gjennomføres undersøkelser før planlagt forflytting av masser, slik at man ikke sprer sykdom til nye steder. Videre bør det gjennomføres flere undersøkelser av importerte planter, inkludert jorden de importeres med. Dessuten mener han det bør vurderes et nasjonalt forbud mot å importere planter med jord.
Vi er helt enige i at et slikt totalforbud ville vært å foretrekke, både av hensyn til planteskolene, hage- og anleggseiere, og ikke minst naturen. Riktig nok kan det bli til en viss grad mer tungvint for bestiller, fordi det da gjerne må planlegges og bestilles i god tid før levering. Det kan nok også bli dyrere for bestiller i første omgang, men på langt nær så dyrt som det er å få spredt sykdommer i hager, parker og landskap.
Når det gjelder planter og trær frukt- og bær er bildet litt annerledes, fordi man kan få inn sorter som har andre egenskaper enn det man får tak i her i landet, enten det gjelder sykdomsresistens, fruktkvalitet eller andre dyrkingsmessige egenskaper. Likevel vil vi også her tro at det snart vil komme til et skjæringspunkt der importen vil koste mer enn den smaker, både direkte fordi man får sykdom i egen avling, og ikke minst dersom man ødelegger naturen rundt.
Det er ikke bare i Norge at dette er aktuelle problemstillinger. Det jobbes blant annet med å få begrenset slik import til for eksempel EU. VI har også mulighet til å begrense importen på grunnlag av phytosanitære forhold, Forskrift for fremmede organismer, og regelverket for plantehelse.
Enten vi ønsker det eller ei vil vi likevel neppe ha mulighet til å stenge for all import av planter og trær med jord, på grunn av internasjonale handelsavtaler.
Dermed er vi tilbake til hva dette vil koste på sikt. Vi må arbeide for en bevisstgjøring av landskapsarkitekter, anleggsgartnere, grøntansvarlige i kommunene og veivesenet, og hageeierne, slik at de ser fordelene ved å kjøpe norske varer. Da får de planter av høy kvalitet, fri for nye sykdommer og skadegjørere som kommer med importen, og med riktig proveniens. Da kan man kanskje ikke forvente å få levert 1.000 store trær samme uka som man bestiller, men med gode rutiner og litt langsiktig planlegging er det ikke så vanskelig. Norske planteskoler kan lage det meste man ønsker på bestilling, bare de får tilstrekkelig tid på seg.
For frukt- og bærprodusenter gjelder det bare å spørre seg om gamblingen med å importere plantene er verd risikoen – risikoen som åpenbart er tilstede både for egen lommebok og naturen rundt.
Dag Eivind Gangås
