De fleste er enige om at mat er blant våre mest grunnleggende behov. Uten trygg tilgang på mat stopper samfunnet opp. Derfor trekkes også matberedskap frem som en av Norges viktigste oppgaver i en stadig mer urolig verden. Likevel er det noe som ikke helt henger sammen.
Hvis matproduksjon er så viktig som vi sier at den er, hvorfor er det da så vanskelig å tjene penger på den? Hvorfor opplever mange av dem som produserer maten vår svak lønnsomhet, høy risiko og stadig strengere krav? Og hvorfor har yrker knyttet til matproduksjon ofte lavere status enn mange andre yrker samfunnet i praksis ville klart seg langt bedre uten?
Dette handler ikke bare om landbrukspolitikk. Det handler om hvilke verdier samfunnet faktisk belønner. I festtaler og strategidokumenter understrekes betydningen av økt selvforsyning, beredskap og norsk matproduksjon. Politikere fra alle partier fremhever viktigheten av å holde jord i drift og sikre rekruttering til næringen. Samtidig møter mange produsenter en hverdag med små marginer, store investeringer og betydelig risiko. For gartneriene er dette særlig tydelig. Produksjon av frukt, bær, grønnsaker og urter krever store investeringer i bygg, teknologi, energi og arbeidskraft. Konkurransen fra import er konstant, mens kravene til kvalitet, tilgjengelighet og pris bare øker.
Men utfordringen stopper ikke ved matproduksjonen. Produsenter av blomster, stauder, busker og trær bidrar til grønne byer, attraktive boområder, biologisk mangfold, klimatilpasning og bedre folkehelse. Vi etterspør flere trær, grønne tak, regnbed og pollinatorvennlige områder. Vi ønsker vakre parker og levende lokalsamfunn. Alt dette starter hos produsentene som dyrker plantene. Likevel omtales denne delen av næringen sjelden som samfunnskritisk. Når verdien av grøntanlegg diskuteres, er det som regel resultatet som får oppmerksomheten – ikke menneskene og bedriftene som gjør løsningene mulige.
Enten vi snakker om matplanter, blomster eller planteskolevarer, leverer næringen produkter med stor samfunnsverdi. Likevel er lønnsomheten ofte svakere enn i mange andre bransjer med langt mindre betydning for samfunnets grunnleggende behov. For dersom samfunnet virkelig mener at matproduksjon, grønn infrastruktur og bærekraftige lokalmiljøer er viktige mål, burde det også gjenspeiles i hvordan næringene som leverer dette blir verdsatt. Vi aksepterer uten videre at personer innen finans eller teknologi oppnår høy økonomisk uttelling. Samtidig reagerer mange dersom en bonde, gartner eller planteskoleeier ønsker å tjene godt på arbeidet sitt.
Vi ønsker billig mat, høy selvforsyning, god beredskap, lave klimautslipp og levende bygder. Samtidig vil vi ha grønne byer, mer naturmangfold og vakre uterom. Alle disse målene er viktige. Men de har en kostnad. Spørsmålet er om vi som samfunn er villige til å betale den.
Utfordringen handler ikke bare om dagens produsenter. Den handler også om hvem som skal ta over etter dem. Rekruttering trekkes stadig frem som en av grøntnæringens største utfordringer. Unge mennesker vurderer arbeidsmengde, inntektsmuligheter, risiko og framtidsutsikter. Da er det ikke nok å fortelle dem at arbeidet er viktig. De må også se at det er mulig å bygge en trygg og bærekraftig framtid i næringen.
Skal Norge nå målene om økt matproduksjon, styrket beredskap, grønnere byer og et mer bærekraftig samfunn, må grøntnæringen bli mer enn et honnørord. Vi må våge å diskutere lønnsomhet, rammevilkår og verdsetting av næringen på en mer ærlig måte.
Kanskje er tiden inne for å stille et enkelt spørsmål: Hvis matproduksjon og grøntnæring virkelig er så viktige som vi alle sier de er – hvorfor behandler vi dem ikke deretter?
Dag Eivind Gangås
