En av de store, aktuelle diskusjonstemaene i Europa og Amerika er for tiden legalisering av marihuana. Interessen for dette temaet er selvfølgelig ekstra store innen enkelte miljøer, og ett av de miljøene er gartnernæringen. Produksjon av marihuana kan bli en ny og kjærkommen inntektskilde for mange, dersom det blir legalisert.

I Canada er det tillatt å dyrke marihuana, både kommersielt for medisinsk bruk, privat til medisinsk bruk, og privat som nytelsesmiddel. De tre kategoriene er delt inn i ulike regelverk, i forhold til mengder, sikkerhet og belastning for omliggende miljøer. Kommersielle produsenter har en lang liste over regler de må følge, blant annet grenser for hvor mye lukt og lys de kan slippe ut, og hvor nær de kan være til innbyggere. De to andre kategoriene har ikke så mange regler å følge, men de er begrenset av en øvre produksjonsgrense som varierer fra lisens til lisens, maksimalt 150 gram tørket marihuana per lisens. Man trenger ikke dyrke marihuanaen selv, slik at andre kan produsere for deg på din lisens, og samme plantasje kan operere med inntil fire lisenser på samme sted. Dersom alle fire lisensene gjelder for det som maksimalt tillates innen lovverket kan det til sammen bli en relativt stor produksjon. Slike plantasjer kan ligge midt i boligfelt og har få begrensninger på utslipp av lukt og lys.

Mary Dimilo bor helt sør i Ontario, rett over grensen fra Detroit i USA. Hun har en «kategori 2»-produsent i nabolaget, altså en som produserer medisinsk marihuana til eget forbruk.
«I vår la jeg merke til en kraftig lukt i nabolaget. Jeg trodde det hadde flyttet inn en stinkdyrfamilie i kløften der nede, før jeg fant ut at det kom fra marihuana-produksjonen nede i gata», sier hun til nyhetsformidleren CBC.
«Samtalene mellom naboene her handler alltid om den lukten», forteller hun.

En ting er å leve med lukten. En annen ting som bekymrer naboene er at eiendomsprisene trolig vil falle som følge av at det ligger et marihuana-veksthus i nabolaget. Mange er også bekymret for sikkerheten ved slike plantasjer. Dessuten skal det være ganske uoversiktlig om de ulike plantasjene holder seg innenfor loven, eller ikke. Lisensutdelingen skjer sentralt i myndighetsapparatet, og de lokale myndighetene får ikke tilgang til hvem som har fått slike bevillinger. Resultatet er i beste fall mistenkeliggjøring av lovlige produsenter, i verste fall en voldsom oppblomstring av ulovlige plantasjer som kan operere i ly av forvirringen.

Nå vil det nok uansett ta en stund før det blir aktuelt å finne lovlige marihuanaplantasjer tett på boligfelt i Norge. Samtidig vet man aldri. Dersom det blir tillatt i EU er det sikkert ikke lenge før vi får en heftig diskusjon her på berget også.